Her bor vi!

del 2

Lite tekst, langt innlegg og mange bilder!

Ooops!

Vi har nå bodd i dette landet i ca 1 1/2 måned. På tide med en liten oppsummering! Hvilke blemmer har vi rukket å gjøre på den tiden vi har vært her?

Den første uken vi var her ringte det på døren. Det var en dame som så veldig gjerne ville inn. Vi skjønte ikke et ord av hva hun sa og ville selvfølgelig ikke slippe henne inn for man åpner ikke bare døren sånn uten videre her. Etterhvert begynte hun å bli ganske oppgitt og pågående. Hun viftet med noen nøkler og ville gjerne inn. Det viste seg å være huseieren!

Noen dager senere ringte det på døren igjen. En dame stod utenfor med noen blomster i hånden. Det var mørkt og vi ville selvfølgelig ikke slippe henne inn. Også denne damen var temmelig pågående. Hun ble rett og slett litt trist da hun ikke fikk komme inn, men vi hadde ikke tenkt å kjøpe noen blomster. Det viste seg å være en av damene i kirken som bare ville ønske oss velkommen.

En kveld da vi hadde lagt oss litt tidlig ringte det på døren. Det var noen som ville selge charangoer. Jeg hadde ikke tenkt å kjøpe charango så jeg sa nei takk. Like etter ringte telefonen. Det var de samme pågående selgerne som gjerne skulle selge oss charango. Jeg kledde på meg og gikk irritert ut. Det var ingen selgere. Det var naboen som skulle ha tilbake stigen sin som stod i hagen hos oss.

Jeg var på markedet og skulle kjøpe batterier. Jeg fant en pakke med 60 batterier til 20 kroner. For en god avtale! Da jeg kom hjem og skulle sette batteriene i kamerat var det ingen som virket. Ikke et av de 60 batteriene. Her bør man alltid prøve tingene før man kjøper dem. Det er garantien.

I går var jeg på markedet igjen. Skulle kjøpe sko. Klok av skade ville jeg prøve skoene i størrelse 42 før jeg kjøpte dem. Jeg var meget fornøyd. Da jeg kom hjem hadde jeg fått størrelse 43. Nå har jeg for store sko.


Her kommer et kart! Studer det nøye!


En dag da jeg skulle gå til skolen pugget jeg verb mens jeg gikk. Av en eller annen grunn kom jeg aldri frem til språkskolen. Hvor er jeg nå?, tenkte jeg. Jeg hadde gått en lang omvei, følg blå farge.

Og tilslutt! På språkskolen i går skulle jeg fortelle at i militæret i Norge er det noen soldater som lager mat til de andre soldatene. Jeg sa at det er noen soldater som lager mat av de andre soldatene. Forferdelige saker det der....

Vi får håpe at feilene blir færre med tiden. Bedre lykke i oktober!

Fredsutsikter?

I Bolivia kan ting endre seg fort. Den politiske situasjonen har vært urolig siden vi kom hit den 9 August. Noen dager har sett lyse ut, med fred og ingen uro. Andre dager har sett mørke ut, med vold og drap. Regjeringen har sittet i dialog med opposisjonen i ca en uke nå. Dette skulle man tro var et godt tegn, men i går kom beskjeden om at 15000 mennesker hadde begynt å bevege seg inn mot byen Santa Cruz. Nå skulle det kjempes! Hold dere langt borte fra Santa Cruz- område var meldingen. I dag kom kontrabeskjeden. Dialogen har ført frem! Alle parter vil skrive under i morgen! De 15000 har trukket seg tilbake! Det blir fred!

I løpet av natta ble alt snudd fra mørke til lys. Kanskje vil det nå bli fred, eller snur det til i morgen? Det er ikke godt å vite, men i dag gleder vi oss. Jeg skal ta med Eva og Malin på restaurant for å feire.

Det trengs muligens en oppklaring...

Det siste dyret jeg har anskaffet meg er en eller opptil flere amøber. Hva er en amøbe?
Ifølge Kjetil skal en amøbe gi oss gratis gressklipp. Hvis du kan forklare dette nærmere så blir vi veldig glad! Amøbene flyttet inn i kroppen antakelig via salaten til BurgerKing. Nå har de tenkt å bo inne i kroppen min resten av mitt liv. Jeg ønsker dem velkommen. Bare ikke plag meg dere små, frekke troll!!

Nå er dyrehagen komplett!

Vi er blitt veldig glad i dyr her nede. Det er utrolig kjekt både for pappaen, Malin og til dels Mammaen å ha dyrene rundt oss. For å gjøre dyrehagen komplett har jeg nå skaffet oss et siste dyr. Hvilke?

Noe nytt å fortelle?

Hva skjer egentlig i Bolivia i disse tider? Mange leser sikkert i aviser i Norge om borgerkrig, slossing, drap, osv. Dette er alvorlige ting. Vi skulle ønske vi kunne si at dette ikke stemte, men dessverre har flere blitt drept i urolighetene i Bolivia de siste dagene. Jeg tror dødstallene er oppe i 30 nå. Forferdelig er det!

Jeg kan ikke skrive så mye om hva som er problemstillingen for jeg kjenner ikke så godt til den. Det jeg kan si er at drapene skjer i en annen del av landet enn der vi bor. Hos oss merker vi lite til urolighetene, bortsett fra at vi ser fæle bilder på tv-en. Her sensures bildene med et annet "filter" enn hjemme i Norge. Det var en blokkade i Santa Cruz-område som forhindret gass, bensin og kjøtt i å komme til Cochabamba. Denne er nå åpnet, vi har kjøtt, og dette er jo et godt tegn. Samtidig sier opposisjonen at dialogen med regjeringen går inn i fase to. Kanskje får vi en snarlig løsning, men dette svinger fra dag til dag.

Nå noe hyggeligere: I dag har jeg vært å sparket fotball på ei skikkelig "sweet løkka". Ei dame som heter Pini driver et prosjekt for noen ungdommer som lever på gata. Ungdommene (8-16 år) er alle uten familie, de tjener litt penger ved å vaske biler, sjonglere i gatene og hva de ellers kommer på. Hos Pini får de komme å få seg mat, gjøre forskjellige aktiviter og ha det kjekt. Glemme alt en stund. På mandager spiller denne gjengen fotball, jeg får være med. Dette er kjekt kan dere tro, og hvilken mulighet det er for meg til å praktisere spansk. Dette er ungdommer med livsglede, temperament, fart og eventyrlyst. Vi spillte i to timer før jeg som nordmann måtte gi opp. Høyden og varmen sliter til og med ut en så veltrent kropp som min...
Neste mandag skal jeg møte samme gjengen igjen, gleder meg!

En av misjonærfamiliene bor i en leilighet med basseng like utenfor. (Se bilde nedenfor) Her tilbringer vi noen ettermiddager når vi er ferdig med språkskolen. "Det skal være godt å være misjonær".

Ellers er Malin blitt tv-slave etter at vi fikk kabeltv. Hva skal vi gjøre med det? (Se bilde to)

...og med ett ble vi vegetarianere

I kveld skal vi ha misjonærmøte hjemme hos oss for første gang. Det er utrolig kjekt med slike møter og deilig å høre forkynnelse på sitt eget språk. Vertene stiller med maten på slike møter. Vi er ca 15 voksne norske i Bolivia, og de fleste der hjemme vil nok tenke at dette er mye arbeid. Hvordan lage mat til så mange? Det blir jo nesten et selskap. For oss heter redningen Dora. Til i kveld lager hun lasagne. Det blir godt!

Men jeg måtte ut å handle ingredienser. Dora hadde skrevet en handleliste og jeg var med godt mot. Jeg kjøpte melk, brød, salat og kom til kjøttdisken. Den var tom. Ikke en eneste liten kjøttbolle var å oppdrive. Jeg gikk til et kjøttmarked. Alle diskene var tomme. Ikke en kjøttbit igjen. Ikke en grisehale igjen... Ok, det var en liten overdrivelse. Det lå to grå grisehaler igjen i disken. Men jeg fikk ikke tak i kjøtt. Hvorfor?

Bolivia er inne i en litt ustabil periode. Dere kan ta det helt med ro, vi er veldig trygge! Helt trygge! Men i en annen del av landet, i Santa Cruz-område, er det litt mer ustabilt. De rike som bor der, spesielt tror jeg det er "den yngre garde", liker ikke politikken til regjeringen i landet. Derfor blokkerer de veier, setter fyr på statens kontorer og slåss mot politiet. I Cochabamba merker man ikke noe til disse konfrontasjonene, bortsett fra at vi ikke har kjøtt. Jeg tror egentlig ikke at misjonærene i Santa Cruz merker så mye til det heller. Vi får bare håpe at det roer seg helt ned i løpet av kort tid. For vi liker ikke vold! Og jeg er ingen kanin!

Kvinnehelg

Lørdag var jeg en tur innom kvinnehelga som fant sted like utenfor Cochabamba. 100 kvinner og barn var samlet fra hele bolivia for å lære om kreft, Jesus, humor og sying.. Jeg som knapt har tatt i en synål siden formingstimene, satt nå med sytøyet i fanget i timesvis. Jeg må nesten le. Det var veldig fasinerende å se så mange totalt ulike mennesker samlet, men med noe felles (utenom at vi var kvinner): "Her er ikkje jøde eller grekar, her er ikkje slave eller fri, her er ikkje mann og kvinne. De er alle ein i Kristus Jesus!" (Galatarane kap 3 vers 28).

En liten tilstandsrapport

For noen dager siden var jeg nede i byen. Jeg tok meg en tur til "canchaen." "Canchaen" var opprinnelig bare en åpen plass som ble inntatt av selgere med sine salgsboder. Nå selger de alt mulig på "canchaen". Alt fra tv-er til bleier og klær. Egentlig et handlesenter som "Kvadrat", du får tak i alt, bare bygget opp av små boder. "Canchaen" strekker seg utover mange hundre meter med forskjellige gater for frukt, grønnsaker, kjøtt, musikk, elektronikk, kjæledyr, klær, barneutstyr, jernvare og snop.
Denne dagen skulle jeg blant annet skaffe batterier til fotoapparatet. Det har blitt dårlig med bilder den siste tiden for vi har ikke hatt batterier. Jeg fant en gammel dame som solgte batterier. 60 batterier for 15 kroner. Det må være en god avtale tenkte jeg å slo til. På "Canchaen" er det slik at selgeren alltid prøver tingen du skal kjøpe før du får den. Det er en slags garanti på kjøpet, men jeg hadde litt lite tid å reiste hjem uten å ha prøvd batteriene. Hva skjer når jeg setter batteriene i apparatet? Tror dere de fungerer? Selvfølgelig gjør de ikke det. Ikke et eneste av de 60 battariene fungerer. Derfor blir det ingen bilder nå heller, men i løpet av uka skal vi skaffe oss noen:)
Ellers var vi i kirka i dag. Det var bare familien Ohma av de norske, derfor hadde vi ingen tolk. Språk er utrolig fasinerende. Etter bare fire uker i dette landet kunne både Eva og jeg gjenfortelle talen når vi gikk hjem. Vi hadde forstått det som ble talt. Fantastisk!
Ellers vil vi bare si at viss det er noen der hjemme som har lyst å komme med noe sladder om ting som skjer i Norge så er vi glad for nyhetsoppdateringer. Herved er oppfordringen gitt!