I dag ble det bestemt hvor i Bolivia vi skal tilbringe de neste to-tre årene.
Vi skal bo i Cochabamba. Mer info kommer etterhvert. Foreløpig vet vi veldig lite, men
dette tror vi blir bra. Det var veldig godt å endelig få avklart hvor vi skal bo. Det å vente og ikke vite er vanskelig.
lørdag 30. mai 2009
onsdag 27. mai 2009
Alene hjemme kveld.
I kveld er jeg alene hjemme. Jeg er ikke helt alene hjemme for de to minste jentene mine ligger og sover på hvert sitt rom, men jeg er alene uten kone. Det er morsdag i Bolivia i dag og ungdommene i kirken har stellt i stand til fest for alle mødre. Inngangsbilleten kostet ti kroner og den måtte betales av en person som ikke var mor. Så da sitter jeg her...
Det er mange ting som svirrer rundt i hodet nå om dagen. Vi har ventet i over en måned på å få vite mer om hvor vi skal bo og jobbe. Det er vanskelig å bo sånn, uten å vite noe. Det går ut over nattesøvn, en blir sliten, en tenker på huset i Potosi som skal pakkes ned igjen, da blir man enda mer sliten, osv.
På lørdag skal det imidlertid bestemmes hvor vi skal bo og arbeide. Da skal noen ting avklares. Det skal bli en befrielse:)
Forrige søndag hadde jeg min første tale på spansk på en søndagsgudstjeneste i Bolivia. Teksten for søndagen var Jesu yppersteprestelige bønn i Johannes 17. Jesus bad denne bønnen sannsynligvis på vei til Getesemane hagen. Han ber for disiplene sine som han snart skal forlate, og så ber han noe fint i vers 20: "Jeg ber ikke bare for disse (disiplene), men også for dem som ved deres (disiplenes) ord kommer til tro på meg." Som kristne har vi kommet til tro ved disiplenes ord. Disiplene fortalte om Jesus til andre som igjen fortalte til andre og til slutt ble det fortalt til oss. Vi er kommet til tro ved disiplenes ord. Derfor ber Jesus for oss i Johannes 17. Mens Jesus gikk på jorden bad han for oss. Først og fremst bad han om at vi måtte bli bevart hos han, deretter at vi måtte bli bevart fra det onde. Så fantastisk godt å vite at Jesus bad for oss og at han fortsatt ber for oss, jmf hebr 7, 25. Når vi har det vanskelig, møter motgang, osv. Vi kan vite at Jesus er der og at han stadig ber for oss.
Vi vet at det er mange hjemme i Norge som ber for oss, det er det veldig godt å tenke på i disse tider, men for meg ble det spesielt godt å tenke på at Jesus selv, min frelser, som var så glad i nettopp meg at han gav sitt liv på korset, han ber for meg. Og han ber for alle som ved disiplenes ord kommer til tro på ham.
Det er mange ting som svirrer rundt i hodet nå om dagen. Vi har ventet i over en måned på å få vite mer om hvor vi skal bo og jobbe. Det er vanskelig å bo sånn, uten å vite noe. Det går ut over nattesøvn, en blir sliten, en tenker på huset i Potosi som skal pakkes ned igjen, da blir man enda mer sliten, osv.
På lørdag skal det imidlertid bestemmes hvor vi skal bo og arbeide. Da skal noen ting avklares. Det skal bli en befrielse:)
Forrige søndag hadde jeg min første tale på spansk på en søndagsgudstjeneste i Bolivia. Teksten for søndagen var Jesu yppersteprestelige bønn i Johannes 17. Jesus bad denne bønnen sannsynligvis på vei til Getesemane hagen. Han ber for disiplene sine som han snart skal forlate, og så ber han noe fint i vers 20: "Jeg ber ikke bare for disse (disiplene), men også for dem som ved deres (disiplenes) ord kommer til tro på meg." Som kristne har vi kommet til tro ved disiplenes ord. Disiplene fortalte om Jesus til andre som igjen fortalte til andre og til slutt ble det fortalt til oss. Vi er kommet til tro ved disiplenes ord. Derfor ber Jesus for oss i Johannes 17. Mens Jesus gikk på jorden bad han for oss. Først og fremst bad han om at vi måtte bli bevart hos han, deretter at vi måtte bli bevart fra det onde. Så fantastisk godt å vite at Jesus bad for oss og at han fortsatt ber for oss, jmf hebr 7, 25. Når vi har det vanskelig, møter motgang, osv. Vi kan vite at Jesus er der og at han stadig ber for oss.
Vi vet at det er mange hjemme i Norge som ber for oss, det er det veldig godt å tenke på i disse tider, men for meg ble det spesielt godt å tenke på at Jesus selv, min frelser, som var så glad i nettopp meg at han gav sitt liv på korset, han ber for meg. Og han ber for alle som ved disiplenes ord kommer til tro på ham.
tirsdag 19. mai 2009
søndag 17. mai 2009
Hva slags vær hadde dere på 17 mai?
Vi hadde sol, bading, 17. mai tog, is, snop, leker, osv.
Og så hadde vi 25 grader og sol, nevnte jeg det?
I går 16. Mai var jeg (Kurt) på ungdomsmøte i kirken ved Jesus Maestro.
(Jesus Maestro er et skoleprosjekt med ca 900 elever og 100 lærere)
Det var mange ungdommer som kom og jeg skulle ha andakt. Min første skikkelige andakt på spansk. Det gikk greit selv om man merker at språkbarrieren fortsatt er tilstede.
Etter møte skjedde det noe som gjorde fryktelig sterkt inntrykk på meg. Jeg var ikke klar over det, men en elev ved skolen hadde omkommet rett før møte. Han omkom i en drukningsulykke. En annen som prøvde å redde eleven, en 29 år gammel mann med ei datter på en måned, omkom også. Så fælt! Og dette satt flere av de som var tilstede på møte å tenkte på.
Sammen gikk vi med ungdommene opp til huset der den omkomne eleven bodde. Der var familie og venner samlet og våket over den avdøde. Ungdommene tok et siste farvel med skolekameraten. Hva skal man si? For meg ble dette en ubehagelig og sterk opplevelse. Jeg stod der uten ord. Fremdeles er jeg uten ord. Det blir nok en litt anderledes uke på jobb nå. Vær gjerne med å be for familien, for skolekameratene, klassekamerater, lærere og pastor ved skolen.
Og så hadde vi 25 grader og sol, nevnte jeg det?
I går 16. Mai var jeg (Kurt) på ungdomsmøte i kirken ved Jesus Maestro.
(Jesus Maestro er et skoleprosjekt med ca 900 elever og 100 lærere)
Det var mange ungdommer som kom og jeg skulle ha andakt. Min første skikkelige andakt på spansk. Det gikk greit selv om man merker at språkbarrieren fortsatt er tilstede.
Etter møte skjedde det noe som gjorde fryktelig sterkt inntrykk på meg. Jeg var ikke klar over det, men en elev ved skolen hadde omkommet rett før møte. Han omkom i en drukningsulykke. En annen som prøvde å redde eleven, en 29 år gammel mann med ei datter på en måned, omkom også. Så fælt! Og dette satt flere av de som var tilstede på møte å tenkte på.
Sammen gikk vi med ungdommene opp til huset der den omkomne eleven bodde. Der var familie og venner samlet og våket over den avdøde. Ungdommene tok et siste farvel med skolekameraten. Hva skal man si? For meg ble dette en ubehagelig og sterk opplevelse. Jeg stod der uten ord. Fremdeles er jeg uten ord. Det blir nok en litt anderledes uke på jobb nå. Vær gjerne med å be for familien, for skolekameratene, klassekamerater, lærere og pastor ved skolen.
torsdag 14. mai 2009
Empanadas!
For tida prøver eg å lære meg alle Dora sine kokkekunster (kokekunster?), føler meg riktignok litt dum når ho står og lagar mat, og eg står og ser på..Til ære for kjære Renate, legger eg her ut oppskrifta på empanadas. sidan vi ikkje klarer å finne kameraladaren vår, blir det ikkje bilder i dag heller..kjedelig! Uansett:
2 kp mel
1 eggeplomme
1 ss sukker
1 ts salt
halv kp varmt/ lunka vatn
1 ts sitron
3 ss smør
Ein blandar ganske enkelt alt sammen. Deigen skal ikkje vere klissete. Lag så runde kuler- trykk flat til runding og kjevle dei til tynne, litt ovale rundingar. Legg så ost på eine halvdel, brett andre halvdel over. Trykk sammen langs kanten og lag det der empanadasmønsteret (ok, her burde det vært et bilde..). går sikkert fint å berre trykke kanten godt sammen (så ikkje osten sklir ut). Varm litt olje i ei steikepanne, legg ein empanadas oppi. Mens den friteres tar du ei skei (eller et anna passande redskap) og heller varm olje over den samtidig. det som skjer då er at den blåser seg opp, og det skal den jo. etter ei lita stund snur du den og friterer litt til på andre sida. og ferdig! det er veldig godt:)
2 kp mel
1 eggeplomme
1 ss sukker
1 ts salt
halv kp varmt/ lunka vatn
1 ts sitron
3 ss smør
Ein blandar ganske enkelt alt sammen. Deigen skal ikkje vere klissete. Lag så runde kuler- trykk flat til runding og kjevle dei til tynne, litt ovale rundingar. Legg så ost på eine halvdel, brett andre halvdel over. Trykk sammen langs kanten og lag det der empanadasmønsteret (ok, her burde det vært et bilde..). går sikkert fint å berre trykke kanten godt sammen (så ikkje osten sklir ut). Varm litt olje i ei steikepanne, legg ein empanadas oppi. Mens den friteres tar du ei skei (eller et anna passande redskap) og heller varm olje over den samtidig. det som skjer då er at den blåser seg opp, og det skal den jo. etter ei lita stund snur du den og friterer litt til på andre sida. og ferdig! det er veldig godt:)
tirsdag 5. mai 2009
Eg prøver meg...
..på et innlegg til, sjølv om eg aldri får kommentarar..:) Kva var planen for dagen? Jo, vår kjære Dora skulle komme til oss for første gang etter at vi kom tilbake til Cochabamba. Planen var at ho skulle lage picante de pollo til våre tre siembra- teamgjester fra norge. To store, rå kyllingar låg i kjøleskapet, chilien var kjøpt inn, det var berre å vente på kokken..Men kom ho? nei. hadde eg mobilnr hennar? nei. streika mobilen min? ja. fikk eg tak i kurt via ein annan mobil? nei. Kva gjer ein då?
Jo, då går ein ned til Mami i etasjen under og lurer på om ho kan forklare korleis ein lagar picante de pollo. etter at ein så har fått ho til også å skjære opp kyllingen ( Bør eg bli fornærma når ho spurte: Que sabes hacer? gidd ikkje å oversette dette.), går ein opp i leiligheten der to ungar ligg og søv, brettar opp ermane, og startar matlaginga. Kunne dette gå bra? Når ein kjem fra ein søskenflokk som ringer til mamma for å spør korleis ein koker poteter, etter å ha flytta heimefra for første gang? Når ein alltid ellers er bunden av mål og vekt, kokebøker og inngåande beskrivelsar?
Gjestane kom, dei åt, og dei var fornøgde (muligens ikkje overbegeistra, eg veit ikkje, men poenget er: Det gjekk an å ete det.) Men smakte det egentlig picante de pollo? nei, ikkje akkurat...
eva
Jo, då går ein ned til Mami i etasjen under og lurer på om ho kan forklare korleis ein lagar picante de pollo. etter at ein så har fått ho til også å skjære opp kyllingen ( Bør eg bli fornærma når ho spurte: Que sabes hacer? gidd ikkje å oversette dette.), går ein opp i leiligheten der to ungar ligg og søv, brettar opp ermane, og startar matlaginga. Kunne dette gå bra? Når ein kjem fra ein søskenflokk som ringer til mamma for å spør korleis ein koker poteter, etter å ha flytta heimefra for første gang? Når ein alltid ellers er bunden av mål og vekt, kokebøker og inngåande beskrivelsar?
Gjestane kom, dei åt, og dei var fornøgde (muligens ikkje overbegeistra, eg veit ikkje, men poenget er: Det gjekk an å ete det.) Men smakte det egentlig picante de pollo? nei, ikkje akkurat...
eva
lørdag 2. mai 2009
og sånn går no dagan
Vi skulle veldig gjerne ha lagt ut bilder, men kameraladaren ligg i Potosi.. derfor får vi heller demonstrere: :) Slik. Vi trur nemlig vi har fått verdens blidaste baby. Riktignok i overkant sosial, spesielt etter nattmåltidet, då blir det ofte tre stk i dobbeltsenga. Berre ho får noken å gurgle med, så er ho fornøgd. Derfor tilgir ho og gjerne storesøster som i går sparka ho i hovudet ( uten vilje). Det var faktisk første gang vi har fått Malin til å sei unnskyld. Ho har ikkje sett nødvendigheten før, men i går kom altså øyeblikket..
Kva skjer ellers? Vi bur og trives fortsatt på barneheimen vår. For tida er ungane på tur og vi ruler området "aleine". Første kvelden var vi rett og slett litt nervøse for hundane bjeffa utruleg masse. Vi tenkte på innbruddstjuvar osv, men når morgonen kom skjøna vi kvifor; ein stor "hund", i størrelse nærmare hest, har ankomme heimen, og det er ikkje så lett å vere ny.. Her skal det nok bjeffast ei stund til. Med den hunden innen rekkevidde, er eg usikker på om eg tør å bevege meg utanfor leilegheita aleine. Mulig eg ventar til ungane kjem tilbake..Dei har så godt lag med dyra;)
I dag har vi vore på middag hos våre gode venner Orlando og Carmen. Dei er naboane våre frå der vi budde før. Dei har ein gut som er like gammal som Malin. Dessverre har han ein tendens til å sparke, slå, dytte og lugge, i dag var resultatet blant mange tårer; blåkul i panna til Malin. Men etterkvart leika dei faktisk litt og. Malin er lærevillig og tar med seg dei "gode" tipsa til korleis ein skal oppføre seg vidare i livet, til stor frustrasjon for ei utålmodig mor.
Må forresten berre nevne at Kurt i dag har kjøpt dress for 250 kroner.. Brukt sådan, men fin:)
No gleda vi oss veldig til Anna, Nils og Amalie kjem i juli!! og svigers, pluss faster Ingfrid og Andrea i september! Det blir kjekt å vise fram ungane, og landet vårt! Så håper vi berre at vi har fått ein plass å bu innen den tid....Hasta luego!
Kva skjer ellers? Vi bur og trives fortsatt på barneheimen vår. For tida er ungane på tur og vi ruler området "aleine". Første kvelden var vi rett og slett litt nervøse for hundane bjeffa utruleg masse. Vi tenkte på innbruddstjuvar osv, men når morgonen kom skjøna vi kvifor; ein stor "hund", i størrelse nærmare hest, har ankomme heimen, og det er ikkje så lett å vere ny.. Her skal det nok bjeffast ei stund til. Med den hunden innen rekkevidde, er eg usikker på om eg tør å bevege meg utanfor leilegheita aleine. Mulig eg ventar til ungane kjem tilbake..Dei har så godt lag med dyra;)
I dag har vi vore på middag hos våre gode venner Orlando og Carmen. Dei er naboane våre frå der vi budde før. Dei har ein gut som er like gammal som Malin. Dessverre har han ein tendens til å sparke, slå, dytte og lugge, i dag var resultatet blant mange tårer; blåkul i panna til Malin. Men etterkvart leika dei faktisk litt og. Malin er lærevillig og tar med seg dei "gode" tipsa til korleis ein skal oppføre seg vidare i livet, til stor frustrasjon for ei utålmodig mor.
Må forresten berre nevne at Kurt i dag har kjøpt dress for 250 kroner.. Brukt sådan, men fin:)
No gleda vi oss veldig til Anna, Nils og Amalie kjem i juli!! og svigers, pluss faster Ingfrid og Andrea i september! Det blir kjekt å vise fram ungane, og landet vårt! Så håper vi berre at vi har fått ein plass å bu innen den tid....Hasta luego!
Abonner på:
Innlegg (Atom)