Det er noen ting det tar litt tid å bli vant til...

Nå har vi bodd her i Bolivia i snart 1 år og 7 måneder.
Da skulle man kanskje tro at en begynte å bli vant til livet her nede.
Og på mange måter vil jeg nok si at mange ting som før føltes rare nå
blir sett på som det naturligste i verden for oss. For eksempel at kuene går å spiser gresset i veikanten, at bensin koster 3 kroner per liter, at 25 bananer koster 3-4 kroner, og etterhvert har en også blitt vant med at det i hver rundkjøring også for "sikkerhetsskyld" er et lyskryss.

Men appropo lyskryss, det er jo en artig oppfinnelse. Rødt betyr stopp, gult betyr vent og grønt betyr gå eller kjør. Men hva skjer dersom begge retninger får grønt lys samtidig? Det skjer aldri tenker du.

For en liten tid tilbake var jeg fotgjenger i en gate i byen. Jeg hadde rødt lys og stoppet fint opp for å vente på grønt. Det var da likevel litt merkelig at alle bilene gjorde det samme. De stoppet også opp for å vente. Etter en liten stund fikk jeg grønt lys, jeg begynte å gå ut i veien, men ble møtt av tutende bilhorn. De hadde visst også fått grønt lys samtidig med meg. Pussig???

Da måtte jeg bare gå tilbake, vente til jeg fikk rødt lys og så spasere rolig over veien. Det er slike ting det tar litt tid å bli vant til.

Gud gjorde et under paa interpolkontoret

Gud er allmektig, det fikk vi merke i dag.
Han gjorde et under paa interpolkontoret og plutselig ordnet alt seg.
Hurra!!!!!

Da blir det sommerferie likevel:)

Brusautomatgud

Av og til skulle vi önske Gud var ein brusautomat; vi puttar inn ein tiar og faar ut det vi vil ha. Saann er det jo ikkje, men vi kan fortsatt haape og be. Vi har holdt paa med aa faa oppholdstillatelse her i over et halvt aar. Alt skulle liksom ordne seg i gaar, men saa er det eit av papira til Kurt som har gaatt ut paa dato (fordi vi har holdt paa saa lenge). Dette papiret tar det to mnd aa faa. deretter tar det to maanedar aa faa oppholdstillatelsen. I dag viser det seg at vi ogsaa manglar noke paa Malin. dette ser stygt ut for norgesferien vaar. Vil dokke be om at dette ordnar seg, og det litt kvikt? takk!!

Gratulasjonar og fordømmelse

Først må vi takke for gratulasjonar og også gaver som Malin har fått i dag. Ho er veldig fornøgd med å vere tre år:)

Her i Cochabamba er rettssaken til dei norske jentene endelig i gang. For noken dagar sidan las eg ein blogg der ein fyr kommenterte at det var så unødvendig av Stina å ikkje fortelle kven barnefaren er. Kommentarane som blei gitt på innlegget gidde eg ikkje å gjengi ein gang, men dei vitna om liten sjølvinnsikt og mykje fordømmelse. Det forundrar meg faktisk veldig, at folk kan sitte i Norge og ønske to ungdommar i Bolivia livslang fengselsstraff, for noko dei ikkje er dømde for enda. Det virkar som grunnen til dette ønske var at Stina ikkje oppgav kven barnefaren er, og at dei ser for glade ut når dei blir filma og tatt bilder av.

I Bibelen er det ei fortelling om ei kvinne som var tatt på fersk gjerning i å ligge med ein mann som ikkje var hennas. Farisearane og dei som kunne lova kom til Jesus med ho og sa: lova seier vi skal drepe ho( ved å steine ho til døde), kva seier du? Og Jesus svarar: Den av dykk som ikkje har synd kan kaste den første steinen. Då gjekk alle vekk. Eg synes det er veldig fint dette. Dei gjekk, for dei skjøna at viss dei kasta ein stein på dama, kunne andre gjere det samme med dei sjølve. Historia stoppar ikkje der. Jesus spør dama kvar dei andre blei av, er det ingen som fordømmer deg? Ho svarar , nei, ingen. Då seier Jesus: Heller ikkje eg fordømmer deg, gå bort og synd ikkje meir.

Jesus kan noko vi har så utrulig vanskelig for. Han klarer å ikkje fordømme, og samtidig ikkje godta synda. Han seier ho ikkje skal fortsette sånn ho holdt på, men samtidig fordømmer han ho ikkje. Ein vanskelig balansegang, som det er vel verdt å fundere over. Eg skulle ønske folk som skrive fordømmende blogginnlegg kunne fått litt meir sjølvinnsikt, så hadde dei kanskje slutta å kasta steinar.

Eva B